Å være dømmende er et negativt ladet ord. Hysterisk morsomt om du tenker på det, for hvem dømmer ikke? Vi vil faktisk HELST dømme. Hvem her snakker om hvor bra allting er? Gørrkjedelig! Bussen var forsinka! Sjåføren var sikkert full, den jævelen!
Barneoppdragelse er dømme-oppdragelse. Ikke snakk med fremmede er en regel som enten går til helvete eller fører til isolasjon. Uten dømmekraft hadde vi ikke hjulpet svake eller hatt selvkritik, og gjerne invitert psykopater inn i huset! Livet er å dømme! Og faen så deilig det er!
Det som er viktig er grunnlaget. Om min kompis låner penger og ikke betaler 2 ganger vil jeg si det er god grunn til å nekte han 3. gang. Hvor godt han snakket norsk f.eks ville vært en dårlig grunn. Vi mennesker drives av egoer, særlig når vi møter fremmede. Hvem er dette? Er han som MEG? Som OSS kanskje? Er man obs på biologien som omgår og lurer oss er dette mye morsommere.
Kroppspråk, klønete hiearkier.. mennesket er et enkelt dyr med komplekse individer. Det vi kan assosierer vi videre med, det vi ikke kjenner til frykter vi. Det som gjør meg sint er når illusjoner kommer til et punkt hvor man nekter å snu. Når mennesker innser de tar feil, og lukker seg fremfor å endre mening. Enkelte individer tar meningsutvekslinger personlig når argumentene går tomme. Dette blokkerer hjernen for nye impulser, å ha rett er ikke en jævla konkurranse.
Å lære av egen feil er det som skiller intellektuelle fra evolusjonleddet under